Men universet er jo «bare» 13,8 milliarder år gammelt, så hvordan kan vi observere så fjerne objekter? Lyshastigheten i vakuum er jo konstant, så vi burde vel ikke kunne se noe som er lengre unna enn 13,8 milliarder lysår, alderen på universet? Det høres jo logisk ut, men det forutsetter et statisk univers, et univers som ikke forandrer seg. Universet er imidlertid høyst dynamisk , det utvider seg, og det har utvidet seg i 13,8 milliarder år, helt siden starten, «Big Bang» (som egentlig kalles inflasjonsfasen ). Utvidelsen var helt ekstrem i starten, men tempoet roet seg raskt ned. Nye målinger fra 2002 og fremover har dog vist at universets utvidelse slett ikke bremses opp, slik man skulle forvente ut fra gravitasjonens (tyngdekraftens) sammentrekkende effekt, men at utvidelsen i stedet er i ferd med å øke, og at utvidelsen øker mer og mer. Målingene viser en utvidelse som er ca. 9 % større enn hva man skulle forvente uten denne ekstraeffekten.  Hva det er som motvirker gravitasjone

USA har foreløpig ikke gått over til å bruke det metriske systemet, de bruker fortsatt såkalte imperial- mål, oppkalt etter det britiske imperiet de tidligere var en del av. Men i de fleste andre land i verden er det nå det metriske systemet som er standarden. Den metriske systemet kalles også SI-systemet, SI står for Système international d'unités (Det internajonale enhetssystemet). Én av flere opprinnelige normalmetre i Paris. Foto: Geir Bekkeseth Men til tross for at lengdemålet meter ble definert i 1791 og SI-systemet ble innført i mesteparten av verden for seksti år siden (1960), så henger mye igjen i det gamle målesystemet. Størrelsen på TV-, data og mobiltelefonskjermer måles diagonalt i tommer , felgdiameteren på biler og sykler måles i tommer, jernbanespor er definert til 4 fot og 8½ tomme (1435 mm) målt på innerkanten på skinnene, lengden på båter regnes i fot , flyhøyde regnes i fot og selv den sammenbrettbare målestaven som snekkere bruker kalles fortsatt for en tomm

Skolenes lærebøker avbilder gjerne atomer som små planetsystem, der elektronene sirkler rundt atomkjernen som planeter i enkle sirkulære baner. I virkeligheten finnes det ikke sånne atomer. Dette er en veldig forenklet atommodell som ikke stemmer med virkeligheten. Riktignok kan man ikke ta detaljerte bilder av atomer, de er rett og slett for små. Selv de råeste elektrontunnelingmikroskopene viser atomene kun som kuler eller som humper på en overflate. Men med avanserte beregninger av uregelmessigheter på disse kulene, og gode matematiske modeller, har kjernefysikerne kommet fram til en en annen og mye mer spennende atommodell: orbitalmodellen. I orbitalmodellen eksisterer ikke elektronene lengre som mikroplaneter som surrer rundt atomkjernen, men som elektronskyer (orbitaler) der elektronene eksisterer overalt samtidig. Disse elektronskyene er organisert rundt atomkjernen i et slags system og dette systemet avgjør hva slags egenskaper de ulike atomene har, om de f.eks har lett eller

På kveldhimmelen mot øst kan vi nå se at månen, som var full i går, er i ferd med å ta igjen den røde planeten Mars. Jorda og Mars er nå omtrent så nærme som det er mulig, kun 62.297.819 km unna. Lys (inkludert radiosignaler) bruker 3 min 28 sekunder på denne avstanden. Rett over Mars kan vi forresten se Andomeda-galaksen, tvillinggalaksen til Melkeveien. Den sees som en litt uklar flekk uten kikkert, med kikkert burde det være mulig å se at det er en skråstilt spiralgalakse. Den er 2 millioner lysår unna, lyset vi ser derfra nå ble altså sendt ut før det moderne mennesket, vår menneskeart, oppstod i Afrika. Et hakk lengre frem (østover) i retning mot Pleiadene (Sjustjernen) kan man skimte Uranus, men da må man vite hva man ser etter. Også Uranus er omtrent på sitt nærmeste nå, jorda og Uranus er på samme side av sola. Avstanden er likevel hele 2.829.520.830 km, dette tilsvarer 2 timer 37 minutter og 18 sekunder i lyshastigheten c. I sør på kveldshimmelen, rett til venstre for m

Vi puster luft hele livet, inn og ut, inn og ut. Det er en spesiell gass i lufta kroppen vår trenger: oksygen (surstoff). Omtrent en femdel (21 %) av vanlig luft er oksygen, resten er nitrogen (78 %), argon (1 %), karbondioksid (0,04 %) og noen andre gasser, bl.a vanndamp. Andelen vanndamp kan variere fra nesten ingenting (tørr luft) opp til nesten 5 vektprosent (veldig høy luftfuktighet). Det nederste luftlaget, troposfæren, går opp til ca. 12 km, litt lavere ved polene og litt høyere ved ekvator. Det er her værsystemene dannes og opptrer. Selv de høyeste tordenskyene strekker seg sjelden ut av troposfæren. Lufttrykket synker med høyden og det samme gjør temperaturen. Innenriksfly flyr i troposfæren. Videre oppover ligger stratosfæren, opp til ca. 50 km. Ozonlaget ligger i stratosfæren, ca. 15 til 35 km oppe, det er dette som beskytter oss mot farlig UV-stråling fra sola. Så følger mesosfæren, opp til ca. 85 km. Innfallende småstein og den slags (meteorer) brenner vanligvis opp i