Albert Einsteins berømte energiligning E=mc² og varianter av den er helt grunnleggende for den moderne forståelsen av verden rundt oss. E -en står for energi, m -en står for masse og c er lyshastigheten i vakuum, den absolutte maksfarten i universet. Det energiligningen i bunn og grunn forteller oss er at energi og masse egentlig er to sider av samme sak. Masse kan bli til energi , det er dette som utnyttes i atomkraftverk og atombomber, og det er dette som får sola vår til å lyse i milliarder av år. Men energiligningen forteller oss også at energi kan bli til masse , altså motsatt vei, og det er det jeg vil fortelle dere noe om nå. Det er beregnet at den kjente materien kun utgjør omtrent 5% av all masse i universet. 2,5% av dette utgjøres av stjerner (soler), planeter, måner, asterioder, kometer, vann, luft og deg og meg, altså objekter vi kan observere direkte eller indirekte. Ytterligere 2,5% utgjøres av frittdrivende gass og støv inne i og utenfor galaksene. Dette siste er på...

Skolenes lærebøker avbilder gjerne atomer som små planetsystem, der elektronene sirkler rundt atomkjernen som planeter i enkle sirkulære baner. I virkeligheten finnes det ikke sånne atomer. Dette er en veldig forenklet atommodell som ikke stemmer med virkeligheten. Riktignok kan man ikke ta detaljerte bilder av atomer, de er rett og slett for små. Selv de råeste elektrontunnelingmikroskopene viser atomene kun som kuler eller som humper på en overflate. Men med avanserte beregninger av uregelmessigheter på disse kulene, og gode matematiske modeller, har kjernefysikerne kommet fram til en en annen og mye mer spennende atommodell: orbitalmodellen. I orbitalmodellen eksisterer ikke elektronene lengre som mikroplaneter som surrer rundt atomkjernen, men som elektronskyer (orbitaler) der elektronene eksisterer overalt samtidig. Disse elektronskyene er organisert rundt atomkjernen i et slags system og dette systemet avgjør hva slags egenskaper de ulike atomene har, om de f.eks har lett eller ...

Gjennomgripende endringer i en bedrift, i samfunnet eller i andre sammenhenger kalles ofte et kvantesprang . Det høres stort og flott ut. Ordet stammer imidlertid fra kvantemekanikken (atomfysikk) og betegner egentlig den aller minste endringen man tenke seg inne i atomer. Og atomer er jo veldig, veldig små. For å gi et slags bilde for hvor små atomer egentlig er finnes det en sammenligning. Og den starter med alle sandkornene på alle verdens strender. Det er veldig mange sandkorn. Det er regnet ut at det finnes flere stjerner i den kjente delen av universet enn det finnes sandkorn på alle verdens strender. Det er villt og helt umulig å fatte, men sånn er det. Og nå kommer delen om atomer: Det er flere atomer i et enkelt sandkorn enn det er stjerner i den kjente delen av universet. Så atomer er virkelig veldig, veldig små. Inne i atomer finnes det en atomkjerne og i skyer rundt denne atomkjernen farer det bittesmå elektroner, ett eller flere elektroner i hvert atom. Det er ofte van...