Baksiden av månen

Dette er et veldig interessant bilde, tatt av den kinesiske romsonden Chang'e 5-T1. Bildet viser månen fra baksiden, en side vi aldri ser fra jorda. Månen har nemlig en såkalt bundet rotasjon, den roterer like raskt rundt sin egen akse som det tar den å gå én gang rundt jorda, dermed ser vi bare den ene siden av månen, alltid. Det var først med romalderen vi fikk se den andre siden av månen, den dere ser her.

Som dere ser er baksiden langt mer arret enn forsiden. Baksiden mangler de digre mørke slettene som vi ser på forsiden, som faktisk er basalt, størknet lava fra tidligere tiders vulkanisme på månen. Det har vært vulkanisme på baksiden også, men der er basaltslettene forlengst utslettet av meteorittkratere.

Så hvorfor er det ikke like mange meteorittkratere på forsiden, mot jorda? Jo, fordi jorda har fungert som et skjold som har skjermet for og avledet potensielle meteoritter.

Noe annet interessant er at jorda burde ha hatt like mange meteorittkratere som månen, for de to klodene beveger seg jo i den samme delen av verdensrommet.

Men det er tre forhold som anderledes på jorda, atmosfærens beskyttende effekt, geologiprosesser og erosjon. De fleste meteorene brenner opp i jordas atmosfære, dette kalles stjerneskudd, og det er kun de som ikke rekker å brenne opp som kan lage kratere. Og 70% av jordoverflaten er jo dekket av hav, så selv de fleste som overlever ferden gjennom atmosfæren, plasker ned i havene, bremses av havvannet og synker bare ned på havbunnen, uten særlig dramatikk.

Erosjonen fra vann og vind og geologiske prosesser som jordplateforskyvninger, vulkanisme, jordskjelv og ras sletter effektivt ut sporene av meteorittkraterne på landjorda. Derfor er det kun funnet noen få her på jorda: de største som geologiprosesser og erosjon ikke har rukket å utslette.

Men på månen har det ikke vært vulkanisme på flere hundre millioner år, og det er ikke flytende vann der og heller ikke en atmosfære av betyding hvor det kunne oppstått vind, så på månen blir ikke meteorittkraterne utvisket. Selv fotsporene fra Apollo-astronautene som gikk der i årene 1969—1972 vil bli stående til evig tid, eller til solsystemet går til grunne om noen milliarder år.

Og bare for å oppklare forskjellen på meteorer og meteoritter: de kalles meteorer så lenge de ikke kolliderer med bakken eller havet, straks de gjør det kalles de meteoritter.