Månen står ikke opp i øst, horisonten går ned

Selv om vi har lært på skolen at planeten vår roterer rundt sin egen akse, så oppfatter vi likevel ikke at jorda roterer. Planeten vår kjennes så trygg og stabil at selv etter århundrer med det heliosentriske verdensbildet, så oppfattter vi det som at sola og månen står opp i øst, vandrer over himmelen og går ned i vest. Men egentlig står jo sola i ro, solas tilsynelatende bevegelse skyldes at jorda roterer, planeten vår vrir seg i verdensrommet.

At det er sånn er ikke så lett å oppfatte om dagen, fordi de blå lyspartiklene (fotonene) i sollyset lett blir avbøyd i atmosfæren og farger daghimmelen blå. Egentlig er det stjerner på dagtid også, men de overdøves av alt det spredte blå lyset. Uten stjernene som referansepunkter klarer vi ikke å oppfatte at det egentlig er jorda som vrir seg under sola, og at sola står i ro.

Men i ei månelys natt, så ser vi stjernene rundt månen, og målt i forhold til stjernene ser vi at månen egentlig står i ro på nattehimmelen og at det er østhorisonten som beveger seg ned og avdekker både flere stjerner og mer av den "oppadstigende" månen (røde piler i illustrasjonen). Og hvis vi lager et finmasket nett som vi fester på stjernehimmelen, og ser nøyere etter, så ser vi at også månen beveger seg langsomt mot øst (blå pil i illustrasjonen), dog ikke like raskt som jordas østhorisont.

Det at også månen beveger seg mot øst er lettere å oppfatte hvis vi observerer når månen «står opp» to kvelder på rad. Kveld nummer to står månen opp nesten en time senere på kvelden, jordas østhorisont må altså vri seg enda mer før månen kommer til syne den andre kvelden. Månen står nå litt lengre ned på stjerehimmelen. Månen går jo rundt jorda på omtrent fire uker, og jorda dreier om sin egen akse på et døgn, som jo består av tjuefire timer.

Helt nøyaktig så fullfører jorda én jordrotasjon på 23 timer 56 minutter og 4 sekunder (ett «stjernedøgn»). De siste fire minuttene vrir jorda seg omtrent 1° ekstra (24 timer er et «soldøgn»). Det må den fordi den samtidig farer rundt sola i jordbanen. Én runde rundt sola kalles et år og året består som kjent av 365,2422 døgn. Skuddårssystemet vårt justerer for tallene bak kommaet. Året er altså bare noen få døgn mer enn 360, og det er jo 360° i en sirkel. Jordbanen er nesten sirkulær, så på ett døgn har jorda beveget seg omtrent 1° videre i jordbanen. Dermed må jorda vri seg denne graden ekstra hvert døgn for at sola skal stå i sør ved omtrent samme tidspunkt hver eneste dag gjennom hele året.

Hastigheten som østhorisonten (og hele jorda) vrir seg mot øst med er omtrent 1674 km/t ved ekvator. Oslo ligger ved omtrent 60° nord, der er rotasjonshastigheten omtrent halvparten (Oslo ligger omtrent halvparten så langt i fra jordaksen som ekvator), altså er hastigheten østover der omtrent 835 km/t. I Trondheim (65° nord) er hastigheten østover omtrent 800 km/t. Dette tilsvarer omtrent hastigheten på passasjerjetfly.

La oss tenke oss at vi satt i et sånt passasjerjetfly som fløy rett mot vest, like fort som jordrotasjonen. Vi fløy på natta. Vi ville da se, forutsatt at vi kunne se bakover, at østhorisonten stadig endret seg, men at stjernene ville stå på samme plass, de ville verken stige eller synke i forhold til jordas stadig skiftende østhorisont. Og hvis månen var oppe, så ville vi se at månen sank langsomt ned i øst.

Så neste gang du ser at sola eller månen «står opp» i øst eller «går ned» i vest, tenk da på at det du egentlig ser er resultatet av at jorda vrir seg i verdensrommet.