Mobiltelefoner prater via langbølget lys

Radiobølger er en slags usynlig lys. Mobiltelefoner mottar og sender ut usynlige fotoner, lyspartikler. Disse fotonene er usynlige for våre øyer, men veldig synlige for mobiltelefonenes antenner. Den eneste forskjellen på det vi kaller radiobølger og vanlig synlig lys er bølgelengden på lyset, altså fotonenes frekvens.

Hvis vi hadde hatt øyne som kunne registrert radiobølgelyset, så ville mange ting som vi oppfatter som tette blitt utydelige eller gjennomsiktige. Den lengre bølgelengden ville blitt for grovmasket til at vi hadde klart å se alt vi er vant til å se. Ansiktsgjenkjenning ville vært et stort problem, vi hadde fortsatt sett mye av det vi ser til vanlig, men med færre detaljer. Mye av maten vi spiser ville vært vanskelig å se eller vært ugjenkjennelig. Vi kunne lett sett rundt hjørner fordi radiobølgelyset ble reflektert på harde flater som murvegger. Mobiltelefonene hadde vært lett synlige som lyspunkter, senderantennen i mobiltelefonen sender ut kommunikasjonsfotoner til nærmeste mobiltelefonmast.

Noe annet vi ville merke var hvor lite lys det var, selv på dagtid. Lysintensiteten i radiobølgeområdet er omtrent som lysmengden en stjerneklar natt, uten måne eller gatelys. Radioer, TV-er og mobiltelefoner fungerer bra til tross for den veldig lave lysintensiteten i radiobølgeområdet. De er ekstremt følsomme og trenger ikke mange mW/m² (milliwatt per kvadratmeter) for å kunne motta og sende radiobølgelyset de benytter. En typisk verdi for sendeeffekten for en mobiltelefion er 3 mW/m². Til sammenligning regner man at sollyset gir en effekt på 1 kW/m² i området for synlig lys, ca 300.000 ganger større intensitet enn det som omgir oss i mobiltelefonenes lysområde. Så tenk over det neste gang noen prøver å overbevise deg om at wifi og 5G er livsfarlig, da burde de virkelig fryktet dagslyset som er langt mer intenst og enda nærmere ioniserende stråling som UV-lys, røntgen og gammastråling.

Radiobølger med enda lengre bølgelengder enn det som brukes til kommunikasjon kan brukes av astronomene for å observere stjernehimmelen. De digre radioteleskop-tallerknene registrerer langbølgede fotoner. Datamaskiner oversetter infomasjonen til bilder i området for synlig lys, slik at forskerne kan forstå hva antennene egentlig registrerer. Tenk på disse kjempeantennene som digre stjernekikkerter for usynlig lys, for det er jo det de egentlig er.

Forskerne tror det kan finnes radiobølgelys i universet som er så langbølget at selv jorda blir usynlig. Disse gigantbølgene kan ikke brukes til noe fornuftig, vi kan ikke engang registrere de, i hvert fall ikke foreløpig. Hvis vi kunne laget et radioteleskop på månen og klarte å koble sammen dette med et radioteleskop på jorda slik at de dannet ei gigantantenne, så kanskje vi kunne klart å registrere de, hvis de virkelig finnes. Sånne sammenkoblede radioteleskop fungerer på jorda, da kalles det Large Array. I teorien burde det være mulig å lage enda større sammenkoblede radioteleskop. Men som noen har sagt: i teorien er teori og praksis det samme, men ikke i praksis.

Les mer:
Very Large Array (Wikipedia)
Mobiltelefonstråling (FHI)