Romheisen, en glup idé som foreløpig er umulig

Å sende opp noe til verdensrommet krever i dag av forholdsvis store og kostbare raketter som bruker mye drivstoff. Tenk om man i stedet kunne sendt det opp til verdensrommet i en heis, en romheis. Denne ville bruke bare en brøkdel av energien og kunne gått opp og ned strengen relativt uavhengig av pent vær og fri sikt. Tanken om en romheis er gammel, det ble foreslått allerede i 1895 av den polske rakettforskeren Konstantin Tsiolkovskij.

En romheis er dessverre en umulighet i nær framtid, i praksis, men den er fortsatt en teoretisk mulighet. Hovedproblemet er å lage en heisstreng som er både sterk nok, lang nok og lett nok. Det siste fordi den i tillegg til nyttelasten også må bære seg selv. Vi kommer tilbake til det.

Heisstrengens øvre punkt må festes i noe som følger jordas rotasjonshastighet, da kan man ikke bruke satelitter med lave baner. F.eks farer romstasjonen rundt jorda i 408 km høyde over bakken, og fullfører en runde rundt jorda på 1½ time. Hadde heisstrengen vært festet i den ville resultatet blitt en krasjet romstasjon eller en røket heisstreng. Så dét går ikke.

De eneste satelittene som går så høyt at de følger jordas rotasjon er de såkalte kommunikasjonssatelittene. De fullfører en runde rundt jorda på nøyaktig ett døgn. Sett fra jordoverflaten ser de derfor ut til å stå helt i ro. Disse går i den såkalte geostasjonære banen. Men den er ca. 35 786 km over jorda, altså nesten jordas omkrets strukket utover eller nesten 1/10 av avstanden fra jorda til månen. Selv om man lager en heisstreng av karbonnanorør eller grafén, kanskje kun noen få mm tykk, vil den samlede massen av strengen bli så stor at den knapt klarer å bære seg selv og i enda mindre grad vil kunne bære selve heiskabinen, som jo skal klatre opp og ned denne strengen utallige ganger.

Men hadde man klart å løse dette, og klart å lage den laaange strengen helt feilfri, så måtte man frakte strengen opp til en spesialbygd geostasjonær satelitt og der etter må man fire strengen ned mot jorda. Samtidig må man fire ut en motvekt i motsatt retning slik at den geostasjonære satelitten forblir geostasjonær, likevektpunktet må hele tiden forbli i satelitten. Til slutt må kabelen fires ned gjennom jordatmosfæren uten å blåse bort og festes i et fast punkt i bakken. 

Bare det å løse denne siste biten vil bli en gigantisk utfordring, for selv de aller beste helikopterne klarer ikke å fly opp til Himalays høyeste fjelltopper, fordi lufta er for tynn, og atmosfæren går omtrent ti ganger så langt ut som verdens høyeste fjell Mount Everest.

Så for romheisen er uttrykket "i teorien er teori og praksis det samme, men ikke i praksis" et høyst gyldig uttrykk. Foreløpig.

 

Forslag til videre lesing: google "romheis" eller "space elevator", det dukker stadig opp nye artikler om dette. Men les det dere finner med sunn skepsis, for den nødvendige teknologien er kanskje klar i teorien, men i praksis er det fortsatt langt igjen.

Angående artikkelens illustrasjon, den har jeg laget selv. Hvis du bruker den, gi meg kredittering. Jordas diameter, avstanden til romstasjonen og den geostasjonære banen er i korrekte forhold, mens heisens kabler og elementer er selvsagt alt for tykke og store, for å bli synlige på illustrasjonen.