"Survival of the fittest" blir ofte feiloversatt

Survival of the fittest
Denne grunntesen i evolusjonsteorien har ofte blitt feiloversatt på norsk til "den sterkeste overlever" eller "den sterkestes rett". Men den egentlige betydningen er "de best tilpassede overlever". Disse to betydningene er sjeldent det samme.

I miljøer med begrenset tilgang på mat, f.eks på ei øy, vil de sterkeste ha behov for mest mat og de vil derfor raskest bukke under, men de små og unnseelige vil ha nok mat til å overleve og da det jo de minste og svakeste som overlever lenge nok til at de kan formere seg, de små og svake er de som er best tilpasset.

På øyer som ligger et godt stykke fra land finner man ofte dvergvarianter av dyrearter på land, dess mindre øydyrene er, jo flere individer kan overleve på de begrensede ressursene. På slike øyer er det f.eks funnet både dvergelefanter og dvergmennesker (f.eks Homo floresiensis, ofte kalt hobbitmennesket, se bildet).

Mennesket stammer fra apenes forfedre (men ikke fra dagens aper)
Det at aper og mennesker stammer har et felles opphav er faktisk et godt eksempel på at det er de best tilpassede som overlever.

Aper passer fantastisk godt til å leve i de områdene de lever, i tette skogsområder der det å kunne klatre og slenge seg fra tre til tre er en nyttig egenskap. Mennesker klarer seg dårlig i slike områder og blir lett ofre for listige rovdyr, giftige slanger og plagsomme insekter på skogbunnen.

Ute på savannene (gresslettene) er apene de dårligst tilpassede, de klarer ikke å se over gresset for å holde øye med byttedyr og rovdyr og de er dårlige til å løpe på flatmark, for føttene deres er best egnet til å klatre med, ikke til å løpe med.

Apene og menneskenes felles forfedre levde en gang i et ensartet område/miljø med tette skoger, de var rett og slett samme art, en nå utdødd apeart. Men for noen millioner år siden skjedde det en miljøendring i en del av dette opprinnelige området, skogene ble brutt opp av digre gresssletter mellom trærne. De som levde i de uendrete skogområdene, spesialiserte seg til å leve i dette området og ble til dagens aper, klatreaper.

Blant de som levde i det endrete gresslettemiljøet var det de som var rettest i ryggen og hadde lengst bein som lettest kom seg unna rovdyrene og derfor lettest ble så gamle at de rakk å formere seg. Etterhvert dukket det opp enkeltindivider som var flinkere enn de andre i å lage redskaper og våpen, disse ble bedre i stand til å skaffe mat og beskytte sin familiegruppe enn andre av samme art og hadde derfor større sjanse for å bli gamle nok til at de kunne formere seg. Klarte de i tillegg å bli så gamle at de kunne lære opp sine barn i kunsten å lage redskaper og våpen, så var det også en bedre sjanse for at deres barn rakk å formere seg og bringe sine gener og kunnskaper videre.

Etter ganske mange generasjoner hadde disse løpeapene som levde i det endrete miljøet fått såpass mange endrete egenskaper at man kunne snakke om en ny art, de var ikke lengre aper, men mennesker. Siden har utviklingen fortsatt fram til dagens Homo sapiens.

Evolusjonen er ikke slutt, den pågår fortsatt
F.eks er ikke mennesket helt ferdigutviklet, det at vi stadig får slitasjeskader i knær og hofter og vondt i ryggen kommer av at skjelettet vårt ikke er helt ferdigutviklet for oppreist gange. Om noen millioner år vil menneskene være enda litt rettere i ryggen, hoftene vil ha litt endrete vinkler som er enda bedre tilpasset oppreist gange og vi vil ha litt kraftigere knær som er bedre tilpasset at all kroppsvekten går kun gjennom dem og ikke blir avlastet av armene.