Mange sjødyrfossiler, få landdyrfossiler

Når et dyr dør ute i naturen vil dyret ganske raskt forsvinne sporløst. Rovdyr er ofte også åtselsetere, de kan spise døde dyr. Mange insekter er kun åtseletere, enten i larvestadiet, i voksenstadiet eller begge deler. Dessuten angripes kadaveret av bakterier og sopp, som tilbakefører restene til naturens kretsløp. Selv skjelettet blir fortært av mikrober innen forbausende kort tid.

De fleste døde dyr rekker derfor aldri å bli til fossiler, de forsvinner sporløst. Det er kun dyr som blir begravd på en sånn måte at åtseleterne ikke finner dyret og at mikrobene ikke trives som kan bli til fossiler, forutsatt at laget de ligger i blir dekt av nye lag slik at trykket øker og fossiliseringen starter.

Det finnes ganske mange fossiler av havdyr, men veldig få fossiler av landdyr. Havdyrene kan synke ned i bunnslammet når de dør og siden bli ytterligere begravd med mer bunnslam eller av undersjøiske ras. Men de fleste landdyrene blir altså bare borte før de kan bli til fossiler.

De få landlevende artene man finner fossiler av er derfor stort sett de få individene som har druknet, f.eks som følge av en oversvømmelse/flom eller fordi de falt ut i drikkevannet eller ble tatt av jord-/leirras. Ved oversvømmelse/ras kan flere dyr bli begravd samtidig, derfor er funnene av landdyr ofte konsentrerte i avgrensede områder.

For landlevende dyr må man ofte ta til takke med bruddstykker av et helt fossil, veldig sjelden finner man komplette skjeletter. Derfor må palentologene (de som jobber med fossiler) gjette seg til hvordan resten av dyret kan ha sett ut. Fordi dyreartene på jorda er i slekt med hverandre som følge av evolusjonen, så kan man sammenligne med lignende dyr fra samme tidsperiode og lage ganske gode rekonstruksjoner av hvordan resten av dyret må ha vært.

Så når palentologene finner f.eks kun et kjevebein av en dyr og via en eller annen dateringsmetode finner alderen på det (hvor lenge siden det er siden dyret levde og døde), så kan de med ganske stor sikkerhet si hva slags dyr det er snakk om. Jo flere fossiler man finner fra samme periode, dess sikrere blir slike sammenligninger.

Fossile skjeletter består nesten aldri av beinmasse. Den gangen skjelettet ble begravd ble det laget et avtrykk i omkringliggende masser. Hvis skjelettet siden ble spist av mikrober kunne hulrommet bli fyllt av mineraler som var oppløst i vann som sivde gjennom hulrommet. Fossilet vil derfor være stein med en annen hardhet/oppbygging enn steinmassene rundt. Palentologene må være godt trente for å unngå å ta av for mye når massene rundt fossilet skal fjernes.

Noen fossiler er ikke avtrykk av dyret selv, men spormerker de har satt i ei våt strand eller annen lignende overflate. Før sporene forsvant ble flaten dekt av et ras, en flom eller lignende med et litt annet materiale, slik at skillet ved forsteiningen gjør at steinlagene lett skiller seg i denne forsteinede flaten. Slike fossile dyrespor kan fortelle om bl.a om hvordan dyret bevegde seg, løpespor og hoppespor ser anderledes ut enn gåspor.

I noen veldig få fossiler kan man finne rester av DNA, men DNA-molekylet i døde celler blir lett nedbrutt, så det er kun hvis dyret har blitt forseglet kort tid etter dødstidspunktet at man kan finne DNA-rester, f.eks dyr som ligger nede i permafrost (dypfryste jordlag som ikke tiner, selv om sommeren), nede i ei myr eller hvis dyret er innpakket i rav (rav er forsteinet kvae).

Se også:
Evolusjon er ekstremt godt dokumentert (utrop.no)