Supermåne og andre månefenomener
Månen fasinerer oss og har gitt opphav til mye overtro, bl.a at fullmånelyset er magisk. Det er imidlertid ikke mer magisk enn at hvis sollys lyser på litt av tunnelveggen i enden av en tunnel, så vil reflekslyset fra denne veggen lyse opp et lite stykke innover i tunnelen. Månens lys er rett og slett reflektert sollys fra stein- og steinstøvflatene på månens overflate, altså ikke mer magisk enn en solbelyst betongvegg.
Ved fullmåne er jorda mellom sola og månen. Men veldig sjelden midt mellom, vanligvis litt over eller litt under, slik at jordskyggen ikke treffer månen. Dette skyldes at månens baneplan ligger på skrå i forhold til jordbaneplanet. Det er kun to ganger i året at de tre objektene ligger på linje, midt på vinteren (månedskiftet januar/februar) og midt på sommeren (juli/august), og da kan vi få måneformørkelse, alltid ved fullmåne. Da passerer fullmånen gjennom jordskyggen. En måneformørkelse kan sees av alle de som bor på den siden av jorda som vender mot månen (unntatt der det er overskyet, selvsagt), og alle disse ser måneformørkelsen samtidig, uavhengig av tidssoner. På den andre siden av jorda er det dagslys (dag).
Alle planetbaner og månebaner er ellipser, altså mer eller mindre flattrykte sirkler. Jordas og månens baner er ikke så veldig flattrykte, de er nesten sirkulære. Men fordi de er elliptiske varierer avstanden til objektet de sikler rundt. Jordas avstand til sola varierer fra 147 millioner km til 152 millioner km i løpet av året (én runde rundt sola), og månens avstand til jorda varierer fra 357 000 km til 406 000 km i løpet av én runde. Månen bruker litt mindre enn fire uker på en runde, men fordi jorda samtidig beveger seg rundt sola er det litt mer enn fire uker mellom hver fullmåne. Det er når fullmånen inntreffer nært det nærmeste punktet i månebanen at det kalles en supermåne. Da er måneskiva ca 14% større enn når månen er på det fjerneste banepunktet. Ved supermåne er månelyset ca 30% sterkere enn når månen er lengst unna. Ved fullmåne er lyset ca 8 ganger kraftigere enn ved halvmåne.
Ved fullmåne og nymåne forsterker gravitasjonspåvirkningen fra sola og månen hverandre (gravitasjon=tyngdekraft). Da får vi springflo. Ved supermåne er springfloen høyere enn når månen er lengre unna.
Månen dekker omtrent ½° av himmelen, omtrent like mye som sola. Sola er selvsagt mye større enn månen i virkeligheten, men fordi sola er mye lengre unna dekker de omtrent like mye av himmelen. Dette betyr at hvis månen passerer mellom sola og jorda (ved nymåne), så kan det bli en solformørkelse. Denne formørkelsen er imidlertid ikke synlig fra hele jordas dagside, bare i et smalt bånd. For resten av de som bor på dagsiden passerer månen over eller under sola. Fra områder i nærheten av solformørkelsen vil man kunne se en partiell solformørkelse (hvis det ikke er overskyet).
Hvis solformørkelsen skjer når månen er nærmest jorda blir solformørkelsen total, hvis den skjer når månen er lengst unna blir solformørkelsen ringformet, det vil si at ytterranden av sola er synlig rundt månen. Da blir det ikke like mørkt som ved total solformørkelse. Det blir aldri helt mørkt som på natta ved en solformørkelse fordi fjell og andre objekter utenfor solformørkelsessonen sender reflekslys inn i solformørkelsessonen. Men det blir såpass mørkt at f.eks dagaktive fugler lander og slutter å synge. De som har opplevd en total solformørkelse glemmer det aldri. Den neste i Norge skjer i 2061 og er synlig fra Svalbard.
I januar 2018 er det to supermåner, den første skjedde 1. januar, den andre skjer ved neste fullmåne 31. januar. Da blir det også en total måneformørkelse. Så da er det bare å håpe på klarvær. Dessverre for oss i Sør-Norge (inkludert Trondheim, hvor jeg bor) inntreffer denne måneformørkelsen før månen kommer opp på himmelen, mens dere som bor i Nord-Norge kan i hvert fall se deler av formørkelsen.
Redigert 31. januar 2018:
NRK-artikkel med bilder fra supermåneformørkelsen.
Et annet interessant månefenomen er at månen som oftest ser større ut ved horisonten enn høyere på himmelen. Dette er imidlertid et rent synsbedrag som skyldes at vi ved horisonten kan sammenligne månen med objekter vi ser i horisonten. Dette kan være objekter som trær og hus, som vi vet at er digre, men fordi de langt unna ser de små ut. Ubevisst vet vi at husene og trærne er store og sammenlignet med disse objektene synes vi at månen ser gigantisk ut. Derfor blir vi skuffet hvis vi tar et bilde av gigantmånen ved horisonten (for å vise andre hvor stor den var) og oppdager at månen slett ikke fyller ut mer av bildet enn når månen er høyere på himmelen.
Les også:
Avstanden til månen øker med 3,8 cm per år
Sola snur ikke ved solsnu
Hvis månen forsvant
Døgnet blir stadig lengre
Ved fullmåne er jorda mellom sola og månen. Men veldig sjelden midt mellom, vanligvis litt over eller litt under, slik at jordskyggen ikke treffer månen. Dette skyldes at månens baneplan ligger på skrå i forhold til jordbaneplanet. Det er kun to ganger i året at de tre objektene ligger på linje, midt på vinteren (månedskiftet januar/februar) og midt på sommeren (juli/august), og da kan vi få måneformørkelse, alltid ved fullmåne. Da passerer fullmånen gjennom jordskyggen. En måneformørkelse kan sees av alle de som bor på den siden av jorda som vender mot månen (unntatt der det er overskyet, selvsagt), og alle disse ser måneformørkelsen samtidig, uavhengig av tidssoner. På den andre siden av jorda er det dagslys (dag).
Ved fullmåne og nymåne forsterker gravitasjonspåvirkningen fra sola og månen hverandre (gravitasjon=tyngdekraft). Da får vi springflo. Ved supermåne er springfloen høyere enn når månen er lengre unna.
Månen dekker omtrent ½° av himmelen, omtrent like mye som sola. Sola er selvsagt mye større enn månen i virkeligheten, men fordi sola er mye lengre unna dekker de omtrent like mye av himmelen. Dette betyr at hvis månen passerer mellom sola og jorda (ved nymåne), så kan det bli en solformørkelse. Denne formørkelsen er imidlertid ikke synlig fra hele jordas dagside, bare i et smalt bånd. For resten av de som bor på dagsiden passerer månen over eller under sola. Fra områder i nærheten av solformørkelsen vil man kunne se en partiell solformørkelse (hvis det ikke er overskyet).
Hvis solformørkelsen skjer når månen er nærmest jorda blir solformørkelsen total, hvis den skjer når månen er lengst unna blir solformørkelsen ringformet, det vil si at ytterranden av sola er synlig rundt månen. Da blir det ikke like mørkt som ved total solformørkelse. Det blir aldri helt mørkt som på natta ved en solformørkelse fordi fjell og andre objekter utenfor solformørkelsessonen sender reflekslys inn i solformørkelsessonen. Men det blir såpass mørkt at f.eks dagaktive fugler lander og slutter å synge. De som har opplevd en total solformørkelse glemmer det aldri. Den neste i Norge skjer i 2061 og er synlig fra Svalbard.
Redigert 31. januar 2018:
NRK-artikkel med bilder fra supermåneformørkelsen.
Et annet interessant månefenomen er at månen som oftest ser større ut ved horisonten enn høyere på himmelen. Dette er imidlertid et rent synsbedrag som skyldes at vi ved horisonten kan sammenligne månen med objekter vi ser i horisonten. Dette kan være objekter som trær og hus, som vi vet at er digre, men fordi de langt unna ser de små ut. Ubevisst vet vi at husene og trærne er store og sammenlignet med disse objektene synes vi at månen ser gigantisk ut. Derfor blir vi skuffet hvis vi tar et bilde av gigantmånen ved horisonten (for å vise andre hvor stor den var) og oppdager at månen slett ikke fyller ut mer av bildet enn når månen er høyere på himmelen.
Les også:
Avstanden til månen øker med 3,8 cm per år
Sola snur ikke ved solsnu
Hvis månen forsvant
Døgnet blir stadig lengre
Kommentarer
Legg inn en kommentar