Mindre mellom himmel og jord enn andre steder

Det finnes et godt kjent munnhell/ordtak som lyder: "Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder." Dette er usant. Det er langt mer både under beina våre og ute i verdensrommet enn i området mellom himmel og jord.

Det som er der mellom himmel og jord er selvsagt noen fugler og insekter, flaggermus, diverse flytyper og noen satelitter. Og noen skyer og noen andre værfenomener selvsagt. Og litt støv. Og det er omtrent det hele, punktum.

Setningen "det er mer mellom himmel og jord enn andre steder" brukes ofte som et "bevis" på at det må finnes en slags åndelig dimensjon i verden. Setningen brukes som et argument for at vitenskapen visstnok har digre huller, at vi fortsett ikke vet alt om alt, at ikke alt i verden kan måles og veies, at healing fungerer, at vi har en åndelig sjel, at spøkelser finnes osv.

Men det er faktisk sånn at alt kan måles og veies. Selv tilsynelatende abstrakte begreper som lykke, stil og smak kan måles og veies. Det er imidlertid ikke alltid mulig å kjøpe ferdig måle- og veieutstyr for alt, men det betyr ikke at det er umulig å lage sånt utstyr.

På slutten av 70-tallet begynte noen forskere og ingeniører å konstruere verdens største og mest kompliserte maskin, en måle-/veiemaskin for de minste kjente byggeelementene i universet, selv om mange andre forskere og ingeniører hardnakket påstod at det ville være umulig å bygge en sånn maskin. Nå, et halvt århundre senere, er måleapparatet forlengst ferdig bygd, og det fungerer. Målemaskinen heter Large Hadron Collider, ofte forkortet LHC og den fyller en 27km lang sirkelformet tunnel i Sveits. Men selv helt på slutten av byggeperioden, etter å ha prøvd maskinen i noen få timer, så måtte man bygge om deler av maskinen. Man oppdaget rett og slett at det ypperste av dagens teknologi ikke var avansert nok. Senere har LHC blitt oppgradert flere ganger.

Selv i dag representerer denne måle-/veiemaskinen det ypperste av det ypperste som er mulig å lage med dagens teknologi. Den kan bl.a registrere og veie såkalte kvarker. Atomene har som mange etter hvert har oppfattet en atomkjerne og utenfor der skyer med elektroner. Atomkjernene består av protoner og nøytoner. Fellesbetegnelsen for protoner og nøytoner er baryoner, og baryonene er én av de to hovedtypene av hadroner, som er oppbygd av kvarker. Så selv om atomene i seg selv er ufattelig små, så er kvarker enda ufattelig mye mindre. Denne typen elementærpartiklenes elemetærpartikler må man altså ha verdens største og mest avanserte maskin for å måle og veie. Men det er altså mulig, LHC er beviset på at alt er mulig.

På bakken, i jordsmonnet, i havet og faktisk ned gjennom jordskorpa finnes det ufattelige mengder livsformer. Altså på og nede i jord i begrepet himmel og jord. Og alt det fantastiske i verdensrommet/universet finnes utenfor himmel i begrepet himmel og jord.

Bare i den begrensede delen av universet som vi kan observere, det såkalte observérbare universet eller det kjente universet, så finnes det milliarder på milliarder med galakser, hver og én av dem er digre samlinger med millionvis på millionvis av solsystemer og enkeltstjerner, derfor kaller man ofte galaksene for stjernetåker.

Planetariet i Trondheim, som ble åpnet i august 2017, styres av en datamaskin som inneholder alle kjente objekter i denne delen av universet. Dette blir oppdatert hver gang det sendes ut en ny satelitt eller det oppdages en ny eksoplanet (planeter rundt andre stjerner). Foreløpig er det funnet over tre og et halvt tusen eksoplaneter.

Også alt dette er det mulig å måle og faktisk også å veie. Ved å måle bevegelsene til objektene i universet i forhold til naboobjekter kan man faktisk beregne hvor store og tunge de er. Man setter inn det man måler i en formel og vips får man ut et svar. Vel vel, kanskje ikke fullt så enkelt som vips, men det er altså mulig. Og det gjøres.

Vi kan altså måle og veie både det aller største og det aller minste. Og alt mellom. Og konklusjonen må bli at det er mye mer andre steder enn mellom himmel og jord.